Jeg har en greie når det gjelder krim. Jeg aner ikke hvor mange krimbøker jeg har lest. Eller kjøpt. For jeg må eie dem. Samle på dem. Der andre kanskje smugler dyre moteplagg og nye sko inn i klesskapet, lister jeg meg inn i stua med en ARK-pose full av bloddryppende bøker og stikker dem lydløst inn i en allerede overfylt bokhylle.

På jakt etter spenning

Jeg har alltid elsket en god historie. Helt fra jeg var liten. Men hvorfor valgte jeg krim? Og ikke kjærlighetsromaner, moderne skjønnlitteratur eller fantasy? Jeg er ikke alene om det. Nordmenn er et krimelskende folk. På den årlig Krimfestivalen i Oslo diskuteres det ofte blant forfatterne: Hvorfor er krim så populært i Norge?

Det er naturlig å trekke fram de mørke vintermånedene. Regn, vind og mørketid skaper en perfekt ramme for nervepirrende historier mens man sitter trygt og lunt foran peisen. Dessuten lever vi i et trygt og stabilt samfunn hvor de fleste av oss ikke trenger å bekymre oss for vold og kriminalitet i hverdagen. Når man lever et «kjedelig» liv, har man behov for å oppsøke spenning andre steder.

Jeg skal vedde på at det ikke selges mange krimromaner i Irak. Eller Nord-Korea…

Den fantastiske fantasien

Et av mine kjæreste barndomsminner er da vi skulle besøke bestemor og bestefar. Jeg rakk så vidt å komme innenfor døren og gi bestemor en klem før jeg spurte etter bestefar. Ikke så sjelden lå han og sov middag i andre etasje, og jeg løp som en vind opp den grønnmalte trappen, gjennom kontoret hans og inn på soverommet. I lukten av støvete gardiner og sovepust satt jeg forventingsfult på sengekanten og ventet på at han skulle våkne. Så fort han hadde gnidd søvnen ut av øynene, måtte han i gang med eventyrene. Og det var ikke eventyrene om Askeladden jeg helst ville høre. Det var de som bestefar fant på selv. De som handlet om en modig og eventyrlysten jente omtrent på min alder….

Slik oppdaget jeg den fantastiske fantasien. Bildene han skapte i hodet mitt tok meg med til en helt annen verden. En verden bortenfor denne der det ikke var noen grenser. Alt var mulig, de mest utrolige ting kunne skje og fremfor alt – det var så spennende at det kilte i magen.

Barndomsheltene

I kjelleren hos de samme besteforeldrene fantes kasser med mammas gamle Frøken Detektiv bøker. De var velbrukte, gjennomleste, med gulnede sider og en lukt av mur og rå kjeller. På forsiden var det bilder av en blond jente i 60-tallskjole. Nancy Drew ble raskt mitt forbilde, ei jente som var både smart og modig. Sammen med venninnene Bess og George havnet hun i farlige situasjoner, løste mysterier og fanget skurker

Starlet og Hjerterevyen hadde ikke en sjanse etter det. Jeg ville mye heller leste Fantomet, Sølvpilen og Hardy-guttene.

Ordets makt

Hjemme eide jeg kjøkkenet hver lørdag ettermiddag. Da ble dørene stengt, kjøkkenstolen dratt bort til benken under vinduet og radioen slått på. I starten var lørdagsbarnetimen underholdning nok, men etter som jeg ble eldre, oppdaget jeg Radioteateret. Ordene fløt ut i rommet til meg og dro meg med til nye steder. Spesielt husker jeg «Tordivelen flyr i skumringen» og «I Trifidenes dager» som var så spennende at jeg nesten fikk mareritt. Men det var verdt det. Ordene malte bilder i hodet mitt, og følte jeg meg rikere fordi jeg fikk leve i flere verdener.

Dessuten var jo bare å åpne døren til stuen hvor resten av familien satt og så var jeg trygg.

Steget over i voksenkrimen gikk via pappas bokhylle. Den første jeg prøvde meg på var Ken Folletts «Nålen». En klassiker innen spionkrim. Etter det var jeg hektet og allerede som 16-åring hadde jeg vært gjennom alle bøkene til Alistair McLean. Det betydde lite at jeg måtte slite meg gjennom kapitler med beskrivelser av skipskonstruksjoner og våpenteknikk. For det var spenningen, den underliggende nerven og det at jeg alltid ble overrasket på slutten som var det viktigste.

Den herlige twisten

Det finnes mange undersjangere av krim og preferansene har endret seg opp gjennom livet. Jeg har lest alt fra Agatha Christies «lukkede rom»-krim via spionromaner og psykologiske thrillere til bloddryppende skrekk.

Aller best liker jeg mysteriene. Det trenger ikke ha skjedd et mord en gang, så lenge det er en gåte som må løses, en mysterium som må oppklares, der man må henge med i alle forfatterens krumspring og krabbe inn i karakterenes hode for å prøve og finne ut hvorfor de gjør som de gjør.

Også liker jeg bøker som klarer å overraske. Historier hvor man er i villrede til det er 50 sider igjen og hvor avslutningen er overraskende, men samtidig innlysende. Den herlige twisten man ikke så komme og som Harlan Coben, Jo Nesbø og Sharon Bolton er så gode på.

Krimsjangeren blir ikke alltid tatt seriøst. Den blir kritisert «bare» skulle underholde (uten at jeg helt forstår hva som er galt i det) og at den i så måte ikke er fullverdig litteratur.

Men etter å ha lest mange utrolig velskrevne og utspekulerte plott i min tid, så er jeg sikker på at det å skrive en god, spennende og overraskende krim er noe av det vanskeligste som finnes. Man skal skape troverdige karakterer, gode motiv for både helten og skurken og bygge et plott og en spenningskurve som hele tiden skal holde leseren på kanten av stolen. Og i tillegg må man ha et rikt og godt språk.

Det er ingen enkel sak! All ære til de som klarer det.