Krimfortellinger har noen klare kjøreregler som det er greit å kjenne til. Når man først kjenner til disse reglene, kan man også bryte dem med stor suksess.
S. S. Van Dines egentlige navn var Willard Huntington Wright og han var kunstkritiker og krimforfatter på starten av forrige århundre. Han er beste kjent for bøkene om detektiven Philo Vance, som er beskrevet som «a pretentious, upper-class doofus». I 1928 laget han en liste over 20 regler for detektiv-historier. Disse reglene er skrevet for nesten hundre år siden og alle passer kanskje ikke for moderne krimfortellinger, men man kan jo plukke ut de man synes er fornuftige å følge.
- Leseren må ha samme mulighet til å kunne løse mysteriet som detektiven. Alle spor må være beskrevet og tydelig vises frem.
- Leseren må ikke utsettes for triks eller bedrag annet enn de som den kriminelle utsetter detektiven for.
- Det skal ikke være noen romantiske forbindelser – fokus skal være på å løse saken og ta den kriminelle.
- Detektiven må selv aldri være gjerningsmannen – det gir falske forutsetninger.
- Gjerningsmannen må avsløres av logiske slutninger- ikke ved uhell, tilfeldigheter eller umotiverte tilståelser.
- En krimroman må ha en etterforsker. Etterforskerens funksjon er å samle spor som til slutt avslører ugjerningen som ble begått i starten av boken. Han må komme til sin konklusjon etter analyse av disse sporene.
- Krimromanen må ha et lik, jo døder jo bedre.
- Krimsaken må løses på en naturlig måte – ikke ved hjelp av overnaturlige hjelpemidler som tankelesning eller tarot-kort.
- Det kan bare være en etterforsker – en person som leseren følger resonnementet til. Leseren må vite hvem de skal følge og stole på (men det betyr ikke at han ikke kan ha medhjelpere).
- Gjerningspersonen må være en karakter som har spilt en mer eller mindre prominent rolle i historien og som leseren er kjent med.
- Gjerningsmannen kan IKKE være butleren eller gartneren. Det må være en person som vanligvis ikke ville bli mistenkt.
- Det kan bare være en gjerningsmann uansett hvor mange mord som begås. Han kan selvfølgelig ha hjelpere, men ansvaret må ligge på en persons skuldre.
- Mafia eller andre hemmelige organisasjoner hører ikke til i en tradisjonell krim. Morderen skal kunne utføre gjerningen selv uten den type oppbakking.
- Drapsmetodene og etterforskningen skal være basert på rasjonalitet og vitenskap, ikke fantasi.
- Sannheten må alltid være åpenbar, så sant leseren er dyktig nok til å se den. Med det menes det at dersom leseren etter å ha fått løsningen, leser boken på nytt, skal han se at løsningen hele tiden var der og at alle sporene pekte mot gjerningsmannen. Hadde han vært like lur som detektiven hadde han løst saken før siste kapittel.
- En krimroman bør ikke inneholde lange beskrivende avhandlinger, litterære sidespor eller kompliserte karakteranalyser. Det får handlingen til å stoppe opp og er irrelevant for hovedfokuset som er å definere et problem, analysere det og komme frem til en løsning. Når det er sagt, må det alltid være en viss beskrivelse av både omgivelser og karakterer.
- En profesjonell kriminell i krimromaner plages aldri av samvittigheten.
- Den kriminelle handlingen må aldri skyldes et uhell eller selvmord.
- Motivet for den kriminelle handlingen bør være personlig. Det må reflektere leserens egne behov og følelser.
- Til slutt en liste over virkemidler som enhver forfatter med respekt for seg selv unngår i krimromaner:
- Å sammenligne en sigarettstump fra åstedet med merket som den mistenkte røyker
- Å avholde en falsk spirituell seanse for å skremme gjerningsmannen til å avsløre seg
- Forfalske fingeravtrykk
- Å bruke en dummy-dokke som alibi
- En hund som ikke bjeffer og dermed avslører at inntrengeren er en bekjent
- Å gi skylden til en tvilling eller annen slektning som ligner den uskyldige mistenkte
- Sprøyte eller knock-out dråper
- Å begå handlingen i et låst rom etter at politiet har brutt seg inn
- Å bruke ord-assosiasjonstester for å avgjøre skyldspørsmålet
- Et kodebrev som til slutt løses av detektiven.
